En tur etter sjørøya

16.08.2019

Omsider klarte vi å rydde vei for å få oss en tur til vårt faste sjørøyevann, et vann som tidligere har blitt omtalt som landets beste sjørøyevassdrag. Vannet ligger idyllisk til på Helgelandskysten, omkranset av høye blankskurte fjell i hele sine 5 km lengde. De aller fleste leier båt og dorger med «Amerikaner» agnet med mark, mens fluefiskerne har sitt mekka i utløpet av vannet. Elva som renner ut fra vannet er bare noen hundre meter lang og er utleid på sesongbasis. Fluefiskerne har imidlertid et nydelig utløp med en dyp og bred brekkant som er meget giftig på oppgang.

På grunn av travle tider er det første sesongen jeg ikke har fått fisket på åpningen som er 15.juni. Det er gjerne da de store fiskene går opp i vannet, men siden våren var rimelig sen i år og vannmengdene fortsatt er rimelig stor enda, øynet vi et håp om å fange noen av de feite nygåtte sjørøyene som for min del regnes som noe av det ypperste du kan fiske med flue

Vel på plass i utløpet av vannet, kunne vi konstantere at vi var alene, men ute på vannet var det imidlertid en armada med båter på dorging. En høflig samtale med fiskerne som kom i land etter ei helg lengre inn i vassdraget, bekreftet vår mistanke om at det hadde gått opp godt med fisk allerede. De hadde fått flere store sjøørreter på markdrag, den minste på rundt 3 kilo. De hadde sett en del mindre sjørøyer som så vidt avslørte sin tilstedeværelse med små sippvak. I tillegg var ikke værgudene helt med oss, da det var et litt utidig nordlig vindrag og steiksol. Vannstanden var også litt lavere enn vi hadde trodd.

Når utstyret var rigget, var det bare å sette seg ned med kaffe å beskue forholdene. Noen få spredte vak var det å se, men ikke mye fart enda. Etter litt rådslaging kom vi frem til at det ville være inneffektivt å starte med tørt, selv om en og annen fisk steg opp og plukket de få fjærmyggene som klekket i overflaten.

Sjørøya og røye generelt er ekspert på å beite på fjærmygg. Ofte ser du bare de små sippvakene uten at du forstår at det er større fisk. Jeg har selv opplevd at røye på 3-4 kilo har gått og saupet i seg disse ørsmå insektene. Det er nok mengdene den blir lokket av. Et annet fenomen er at den gjerne blir fullstendig selektiv på fjærmygg når mengdene er store. Dette fenomenet kan gi deg store utfordringer og hodebry, men kan være et artig fiske når du er komfortabel med denne formen for fluefiske. For de som tror at det bare er å kaste klekkeren eller fjærmyggimitasjonen ut på vannet å vente på at røya skal slafse den i seg, må tro om igjen. Denne formen for fiske er et skikkelig aktivt fiske. Her må du bestemme deg for hvilken vei røya går, for så å legge flua ut i banen foran fisken. Det kan bli rimelig mange kast i løpet av en kveld.

En annen særegenhet som røya har, er at den er spesielt værsyk. Vind tåler den ikke og spesielt ikke mye nordlige vindretninger. Da stiller den seg på bunnen og sturer. For sjørøya sin del, er det gunstig å innpasse fisketiden med flo og fjære. Når sjøen har snudd på full fjære, kan du ofte oppleve at røya begynner å bevege seg opp i elva. Siden røya er glad i fart, kan du da ha et artig fiske med nymfer og spesielt kulehodenymfer. Med årene har jeg funnet ut at det mest effektive fisket på denne sære fisken, er oppstrøms fiske med nymfer, hvor du utfordrer fisken med fart og får flua til å stige i forkant av fisken. Altså en tilnærmet «Leisenrings Lift» metode. Nøkkelordet er altså fart, fart,fart.

Andre ganger kan fiske etter sjørøya være som alt annet fiske. Den stiger og tar det som klekker i øyeblikket, men dette gjelder stort sett relativt nygått fisk. Røya skal ikke stå lenge på elva før den omtrent ikke tar til seg føde slik som laksen. Den skifter fra sølvblank drakt og etter hvert blir drakten som innlandsrøya, rød i buken, mørk rygg og kritthvite fremkanter på brystfinnene. Den nærmer seg gyting.

Startflua mi denne kvelden var ei lita Tsjekkisk kulehodenymfe, et av mine sikkerstikk på røyefiske. På andre kastet smalt det kraftig til, ei vakker søvblank sjørøye kom plogende etter nymfa i svingen og tok hardt. Etter litt fotografering fikk den friheten tilbake. Ut over kvelden ble vi virkelig satt på prøve. Selv om vi landet noen få sølvblanke og noen vassrøyer (røyer som ikke har vært i sjøen), var det utrolig vanskelig å komme på talefot med fisken. Fjærmygga dominerte ut over kvelden og fisken gikk fra å være nymfevillig til særdeles fisefin på hva den inntok på overflaten. Klarte å overliste noen på en klekker krok 14, men kun på nedstrømskast hvor flua kom til fisken først. Selv 0.12mm fortom ble som hampetau i det klare vannet.

Noe særlig oppgang av ny fisk var det heller ikke, selv om vi så noen tunge vak nede på strømnakken. En av disse fiskene stilte seg i en strømkant på andre siden av brekket. Etter et ukjent antall kast, klarte jeg omsider å strekke klekkeren slik at den fløt fritt ned mot standplass. Flua ble sugd ned i en kraftig virvel og fast fisk! Etter noen kraftige utras, kunne vi lande ei vakker lusete sjørøye på knappe kiloen. Dette ble kveldens største fisk og fikk bli med hjem for en nydelig sjørøyemiddag!

For de som aldri har prøvd å fiske etter sjørøya, anbefales det virkelig. Å ha ei kraftfull sjørøye som nettopp er kommet fra sjøen i den andre enden av fortommen, vil gi deg en opplevelse i kraft og spenning som du virkelig vil huske. Når du i tillegg har overlistet denne til tider sære rakkeren under kanskje vanskelige forhold, har du oppskriften på det ultimate fluefiske. Da gjør det vel heller ikke noe at det er en gastronomisk opplevelse om du velger å ta med ei hjem til middagsbordet!