Tur til Gimån, "Stavrestraumen"

Endelig var dagen kommet hvor vi skulle sette kursen mot Stavrestrømmen i Gimån, denne sagnomsnuste klassikeren av ei ørretelv som ligger noen mil sørøst for Østersund i Sverige. Jeg, Halvor, Tom og Viggo hadde bestilt turen et års tid i forveien. Opplegget vi hadde gått for var full pakke med fiske i tre døgn, kost og losji, samt guiding av Micke Ågren. Onsdag morgen kl.08.00 satte vi kursen mot Stavre.

Litt om Gimån og Stavrestrømmen

Gimån er ei drøyt 8 mil lang elv som renner gjennom flere sjøer. Den dannes av den rundt 4,5 mil lange Revsundsjøen og stavrestrømmen er elvebiten på rundt 3,8 km lengde mellom Revsundsjøen og Bodsjøen. Hele elven har flere kjente gode strømmer med godt fiske, men Stavrestrømmen er kanskje den gjeveste med tanke på stor ørret. Du kan også få stor Harr her, men det er liksom ørreten som er i fokus når du fisker her. Dette er ørret som er på næringsvandring fra Revsundsjøen, men du vil nok også fiske på oppstrømsvandrere fra Bodsjøen, alt etter hvilke sone du fisker på.

Gul sone er ca. 800m lang og er den øverste sonen som renner ut fra sjøen. Den etterfølges av Grønn sone på ca 1,5 km som blir den midterste sonen. Den nederste og lengste sonen er den Røde sonen som strekker seg helt ned til Bodsjøen. Selv om det fiskes litt på den nederste sonen, er det gul og grønn sone som gjelder for fluefisket. Her er det stort sett bare C&R og du må fiske med mothakeløse kroker.

Stavrestrømmen er ei relativ grunn, næringsrik og bred elv, men med mye store steiner og dyprenner. Du vil nok oppleve den som veldig kompleks første gangen du besøker den. I tillegg er den kjent for sine klekkinger og spesielt Vulgata og Danicaklekkingene som alle går og venter på de siste dagene i juni. 

Du vil også kunne oppleve gode klekkinger av andre døgnfluearter som foreks. Aurivilli, Sulphurea, Baetis og Marginata. I tillegg finnes det meste av de små døgnflueartene. Lengre ut på sommeren overtar vårfluene.

Vel fremme i Brecke, noen kilometer fra Stavre, møtte vi vår husvert og guid for de neste dagene. Micke Ågren er innflytter i området, men har rukket å bli en etablert fisker i Stavrestrømmen. Foruten guide, er han også oppsyn i elva. En aldeles trivelig og likandes kar som ikke bare er en dyktig fluefisker, men også god kokk.

Etter en liten oppvarmingsrunde onsdag kveld i Grøtingen, var endelig dagen kommet for å jakte storørret i Stavrestrømmen. Vi hadde fordelt dagene med grønn sone første dag, gul den neste og med avslutning på den grønne igjen. Det selges 8 kort på hver sone, så vi måtte regne med å dele sonen med fire andre fiskere.

Etter en gjennomgang av grønn sone, var vi endelig fordelt på ulike plasser. Her var det om å spotte hver eneste strømkant etter vak. I hovedsak hadde vi håpet på et skikkelig tørrfluefiske, men med litt stor vannstand, 10 grader i vannet og klekkinger som ikke hadde satt skikkelig i gang, måtte vi revurdere fisket vårt. Knapt et vak å se, så jeg for min del sverget til Tsjekkiske kulehodenymfer på flyteline og lang fortom. Noen av de andre konverterte etter hvert til det samme. 

Resultatet lot ikke vente på seg. Etter en del «jobbfiske» klarte jeg å få en ørret på rundt kiloen og en på ca.to kilo. Begge fiskene var skikkelige griser av Stavrekvalitet. Storflekkede og smellfeit! Noe av det vakreste jeg har sett av ørret!

De andre var i kontakt med fisk og landet etter hvert noen Harr, men storørreten lot vente på seg.

Etter en hyggelig kveld med god mat hos Micke, var det klart for gul sone. Det er ikke til å legge skjul på at vi var ekstra spente på denne sonen. Her har elva en litt annen karakter enn grønn sone. Mens grønn sone er mer vill i sin karakter og innbyr til både streamer, nymfe og tørrfluefiske, er gul sone på en måte tørrfluefiskerens våte drøm. 

Øverst på sonen har du sjønakken hvor du kan fiske alle typer flue, det kan du også gjøre nedenfor broene som E14 går over, mens resten av strekningen er de vakreste tørrfluestrømmene du kan tenke deg. Her finner du relativt stilleflytende partier med markerte strømkanter og små brekk som danner seg mellom steinene. Elva ser grunn ut fra land, men når du vader ut i den, vil du oppleve at det er dype renner og huller fisken kan finne ly. Her er det rett og slett avgjørende at du har tålmodighet til å vente, spotte og avsløre beitende fisk.

Fredagens fiske på gul sone ble både krevende og vanskelig for oss. Morgenen startet bra med at jeg huket en flott Harr helt oppe på Sjønakken på Tsjekkisk Kulehodenymfe, mens Halvor landet en vakker Stavreørret mellom 1,5 og 2 kilo på streamer. Først langt ut på ettermiddagen oppdaget jeg en vakende ørret rett utenfor leirplassen vår. Den hadde stilt seg litt vanskelig til på en strømkant mot andre siden. Etter ei Kamikazevading klarte jeg å komme i såpass posisjon at jeg fikk presentert tørrfluen for den. Fisken tok umiddelbart fluen, men dro sin vei rett etter at den var kroket. 

I ren frustrasjon la jeg fluen en gang til på samme plass, liksom bare for å konstatere at fisken var stukket av, men jaggu steg det ikke en fisk opp og snappet fluen nok en gang. Denne kom i håven, en vakker og feit ørret på 6-7 hekto. Etter en lang dag i elva uten mer resultat, rigget Micke til med grilling av de beste hamburgerne jeg noen gang har smakt. Det var jo midtsommeraften i Sverige. Mette og fornøyde tok vi kveld for å lade opp til siste dag på grønn sone.

Når vi ankom elva denne siste dagen, lå det på en måte i luften at det skulle skje noe. Etter å ha fordelt oss på strekningen, endte jeg opp i en av de nederste strømmene på grønn sone. Her er det en dyp og bred strøm, med noen komplekse stein og bergformasjoner i elva. Rigget med Hardy Zenithen i klasse 6 og Greys Platinium inter glassline og en Wolly Bugger i sort og oliven, dro det til noe voldsomt nede på strømnakken. I sakte film steg en nydelig Stavreørret i været og ristet løs fluen. Bannskapet hørtes sikkert opp til gul sone, men jeg fikk i alle fall se fisken. Ut over dagen landet vi noen Harr og mindre ørreter og hvor Viggo dro til med en pen ørret opp mot 1,5 kilo. Ellers var det ganske så stille i elva.

Etter en matbit og kaffe ut på ettermiddagen, byttet vi litt på plassene. Jeg og Viggo vadet oss inn i aven, en større strøm som dannes av et sideløp i elva øverst på grønn sone, mens Halvor og Tom tok de nedre delene av sonen hvor vi hadde fått litt fisk på formiddagen. Inne i aven oppdaget vi ganske snart at klekkingen var i ferd med å ta seg opp. På blankstrømmene kunne vi se både Aurivillien og Sulphureaen komme i større og større mengder. Like fort som klekkingen tok til, så vi de første vakene. Midt i aven ligger det noen store steiner som ruver som berg. 

 Like i øverkant av den største steinen vaket en fisk ganske så regelmessig. Siden det var jeg som spottet vaket, var det naturlig at jeg skulle kaste på fisken. Etter ei heller hasardiøs vading for å komme sånn noenlunde i posisjon, strakk jeg et maksimalt langt kast med ei fallskjermhackled Aurivilli i enden av fortomen. Zenithen i klasse 5 og Mach Trout flytelinen fikk virkelig vist hva de var god for. Etter et par siktekast, fikk jeg et godt treff med perfekt presentasjon i strømkanten hvor fisken vaket. Etter noen meter med døddrift tok fisken flua i en kraftig virvel. Fast fisk!

Fisken gadd ikke bruke mye tid på å finne ut hva som var skjedd. Etter først og prøvd snarveien rundt steinen 30 meter ute i aven, ombestemte den seg og gikk nedstrøms. Her var det mange farlige store undervannssteiner som den selvsagt tok sikte på. Til slutt kunne jeg konstantere at fluelina sto fast under et berg nedenfor meg. Når fisken fikk motstand i lina, gjorde den som fisker flest og kom opp i et kjempebyks. Både jeg og Viggo kunne storøyd bare se på at en ørret på minst tre-fire kilo gjorde sitt livs luftsprang og slet løs flua fra fiskekjeften. 

Ja,ja, det var storfisk nummer to som sa takk og farvel. Skuffelsen hadde knapt gitt seg før jeg ser vak nummer to på akkurat samme plass som storørreten hadde tatt. Ny prosedyre med dypvading, et fluekast som egentlig bare hører hjemme i en eller annen femmercup og av alle undre, fast fisk igjen. Sukk og stønn, denne er minst like stor, om ikke større. Til forskjell fra den første fisken, tok denne snarveien ned på brekket 30 meter nedstrøms. Denne kom som skutt opp i været som den andre fisken og slet 0,16 fortommen i et kjemperykk. Slukøret sveivet jeg inn fluesnøret og studerte fortomsrestene. 

Spissen var slitt av midt på. Ikke i knuten som er mer vanlig. I tillegg kunne jeg kjenne at resten av spissen var rimelig frynset etter å ha vært en gang rundt stein med den første fisken. Snakk om nybegynnertabbe og ikke sjekke fortommen før jeg kastet på fisk nummer to! Det er vel slik som kan skje når adrenalinet bruser og fisken vaker. Som plaster på såret kroket jeg en flott kilosharr nede på brekkanten etter et vanskelig nedstrømskast.

Vi kunne nok ha lurt enda flere fisker denne kvelden, men tiden var inne for å si farvel til Gimån og Stavrestrømmen for denne gang. Vi satt alle med en følelse av at vi dro hjem når det begynte, men uansett hadde vi noen helt fantastiske dager der i ørretstrømmen over alle ørretstrømmer. Et mer kvalitetsfullt fiske skal du lete lenge etter. Ei vakrere elv og finere ørretstamme har jeg heller aldri sett. Til slutt vil jeg si til Micke Ågren at du skal ikke se bort fra at du blir plaget av oss til neste år. Vi kommer ganske så sikkert igjen!